Olav Nygard (f. 10. juli 1884, d. 11. februar, 1924) ble født på fjellgården Krossen i Modalen, Hordaland, som barn av bonde Simon Larsson Nygard (1842–1930) og Brita Andersdotter Florvåg (1844–1894). 

Olav Nygard var en av mellomkrigstidens fremste norske lyrikere. I sin levetid oppnådde han bare begrenset kunstnerisk anerkjennelse og ingen økonomisk suksess. Men poetisk satte han store spor etter seg, og hans beste dikt hører til det ypperste den norske litteraturen eier. Nygard skrev på nynorsk og rakk å utgi fire diktsamlinger før han døde 40 år gammel. 

Olav Nygard livnærte seg som snekker, verftsarbeider, bryggeriarbeider og bonde. Flere ganger skiftet han bosted for å forsørge seg og familien, og eide og drev småbruk i Eksingedalen (1915–1916), på Lindås (1916–1918), på Horvei 
(1918–1922) og på Bryn (1922–1924). 

Den 31. desember 1912 ble han gift med Rakel Mathilde Tvedt (1889-1979), datter av bonde Sjur Hanssen Tvedt og Bertha Karin Monsdotter. Hun skulle komme til å overleve sin ektemann med 55 år da Nygard dør den 11. februar 1924 på Bryn i Østre Aker (Oppsal) etter lengre tids sykeleie av tuberkulose. 

Lyrikeren 
Nygard ble tidleg opptatt av engelsk dikting, William Shakespeare, Percy Bysshe Shelley, John Keats, men også av Henrik Wergeland. I tiden etter 1910 levde han av dagsarbeid og av å skrive for landsmålsavisene. 1910–1911 turnerte han med Hulda Garborg og Det Norske Spellaget. 
 

Minnestøtta over Olav Nygard på Mo. Foto: Scandion. 

Olav Nygard tilhører idag den sentrale norske lyrikkanon. Han ga ut fire diktsamlinger: Flodmaal (1913), Runemaal (1914), Kvæde (1915) og Ved vebande (1923). Han oversatte også et utvalg dikt av Robert Burns (1923). Debutboken kom ut på Olaf Norlis Forlag, mens de to neste bøkene ble utgitt av Gula Tidend i Bergen. Flodmaal fikk enkelte gode anmeldelser da den kom ut, mens Runemaal og Kvæde ikke ble lagt merke til av mange. Først med sin siste bok fikk han oppmerksomhet ut over en mindre krets. I et takkebrev til Nygard karakteriserer Arne Garborg boken slik: «Det er eit herlegt lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste, me hev av lyrikk på norsk». 

Om døden 
I sine dikt beskjeftiger Nygard seg med de største temaer, og han står klart innenfor en romantisk diktertradisjon. Han blir ikke uten grunn kalt en dødens dikter: Hans bøker, særlig Ved vebande («ved det hellige») og et etterlatt manuskript, inneholder tradisjonelle døds- og vanitasdikt, men også svært originale bearbeidelser av disse temaene. 

I kontrast til den åpne dødstematikken står et sterkt fokus på fruktbarhet, skapelse og de livgivende impulser. Disse to sidene inngår ofte i en poetisk fruktbar dynamikk, for eksempel i hans kanskje mest kjente dikt, «No reiser kvelden seg» fra 1923: 

No reiser kvelden seg i vesterbrun, 
han trør på lette føter gjenom tun 
og skuggeveven fjell-imillom hengjer. 
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng, 
og talatrasten skifter ljod og syng 
med avdagsskjelven under sine strengjer. 

Naturmystikk 
Olav Nygards forfatterskap faller i to deler. De tre første bøkene inneholder en rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse. Dikterens ansvar er et sentralt motiv i det tidlige forfatterskapet, og dette blir tematisert både sosialt og eksistensielt. Et typisk eksempel på dette er diktet «Eg vart vald til svarberg», fra Runemaal. 

Den siste diktsamlingen kommer ut etter en åtteårig pause i forfatterskapet. I denne boken kommer det inn både tvil og avklaring i forhold til idealismen, og Nygard beveger seg henimot en posisjon hinsides romantikken. 

Synet på dikterrollen gjennomgår store endringer, den blir gjenstand for en omfattende og poetisk avansert utspørring av forholdet mellom dikter og dikt. Denne posisjonen har vært karakterisert som «metaromantikk». I siste del av forfatterskapet når Nygard også sitt mesterskap i turneringen av de klassiske versformene. Samtlige av Nygards dikt er skrevet i tradisjonelle strofeformer, og særlig sentral i forfatterskapet er ottava rima-strofen, som totalt dominerer de siste delene av hans lyriske produksjon. 

Nygards dikt har ofte blitt oppfattet som språklig vanskelige. Dette beror både på at han i store deler av forfatterskapet benyttet seg av gamle, ‘ukurante’ ord, og på den utstrakte bruken av sammensatte ord og voldsomme språkbilder. Denne tendensen til vanskeliggjøring har blitt betraktet som hans største svakhet som lyriker, men også som et mulig modernistisk trekk ved forfatterskapet. 

Utgivelser 
Flodmaal (1913) 
Runemaal (1914) 
Kvæde (1915) 
Ved vebande (1923) 
Dikt (gjendikting av Robert Burns) (1923) 
Dikt i samling (1984, ny utgave 2004) 

Henta frå: wikipedia.org