På nyåret i 1952 kom jeg ombord i M/S "Sognefjord". Det var en stor himmelvid forskjell fra D/S " Hornelen" som jeg tjenestegjorde på i 1950. Her var det en helt annen standard på alt til det bedre. Her var det tomannslugarer, leselampe over køyene, portier for døra, vask med varmt og kaldt vann. En stor kontrast fra gamle D/S "Hornelen". 

Men så var jo "Sognefjord" ny. Her var egen messe for mannskapet og egen messe for offiserene. Her var det dusj og eget toalett for mannskapet. Lyse fine ganger, vakre salonger. Kunstferdig lagt linoleum på alle dørker. En mengde 2- og 4-mannslugarer for passasjerene. Jeg kan huske at fartøyet da hadde serifikat for 738 passasjerer. Da fartøyet var mye innebygget var det en fin og lun arbeidsplass. Besetningen den gang lå rundt 25 personer. 

M/S "Sognefjord" gikk i såkalt snøggrute på Sogn og Nordfjord. Vanlig marsjfart var 15 mil, som vi sa. Fartøyet var utstyrt med radar og radiotelefoni. Det var nye hjelpemidler den gang. Her ble motorene betjent fra styrehuset. 

Vaktene var som før, 6 timer på og 6 timer av. Fartøyet var i fart natt som dag, unntatt natt til tirsdag, da vi lå over i Bergen. 

På "Sognefjord" var vi alt begynt å føre lasten på paller. Her var batteribrevne trucker for å sette pallene på plass i rom og på dekk og for å hente pallene ut igjen etter hvert som de skulle losses. Videre var det såkalte håndjekker, så lastehåndteringen var hurtig og lett. Det var slutt på slitet. 

Store mengder pallelast ble fraktet ut fra Bergen og inn til Bergen. "Sognefjord" hadde lasterom forut, og en samsonpost på hver side med bommer og hydrauliske vinsjer. Akter var det lasterom under bildekk. Her var det flussluke i dekket. På promenadedekket var det samsonposter på hver side med bommer og vinsjer. Både forut og akter ble det plassert last, videre på bildekket, her også biler. Oppe på promenadedekket var det lukekarm. På dette dekket ble det ofte plassert last, da helst paller med syre/gassflasker. Plassen var ofte maksimalt utnyttet. 

Med tre avganger fra Bergen i uken var det ingen av de andre fartøyene til Fylkesbaatene som fraktet ut så mye last som "Sognefjord" og "Sunnfjord". De gamle stimbåtene var forlengs blitt for urasjonelle og tungvinte. "Sognefjord" og "Sunnfjord" var meget gode sjøbåter. De var mange tøffe turer vinters dag både på nordgående fra Bergen og på sydgående fra Nordfjord. Begge disse fartøyene gikk ytre leia, som vi sa. Det forekom at vi hadde faste sjøen opp mot styrehuset. Båtene var skarpe forover, tok lett sjø over bakken, og farten måtte ofte reduseres i motsjø. Var det dårlige værmeldinger ble det bestandig satt opp stålplater for vinduene i forkant av salongen for å hindre at vinduene ble slått inn. 

I februar dette året var vi ute for et uhell i Gloppenfjorden. Det var en lengre periode med sterk kulde som resulterte i at fjorden ble islagt. Her fikk vi slått løs en støttebrakett for ene propellakslingen. Jeg mener å erindre at vi fortsatte ruta tilbake til Bergen for bare en motor. 

M/S "Sunnfjord" lå på denne tiden i opplag i Sandviken. Flesteparten av besetningen på "Sognefjord" ble da overført til "Sunnfjord" for å klargjøre denne for fart. Jeg husker det var mye styr før vi fikk inn akterfortøyningene. Disse var delvis nedsnødd og fastfrosset. De var festet i ei stor flytebøye. Begge ankrene var ute forut. Det ble sprengt mange sikringer under innhiving; her var elektrisk ankervinsj. Det var ikke bare godord vi fikk høre fra maskingjengen. Til slutt fikk vi ta fartøyet løst og maskineriet igang slik at vi kom oss til Nykirkekaien for lasting og ny Nordfjord-tur. Det ble en travel dag for oss alle med rengjøring etter opplaget, og vi kom oss avgårde sånn noenlunde i rute. Dagen var berget. Jeg ble værende på "Sunnfjord" til ut august, bare med et kort avbrekk i mai. Vi lå da for anker og akterfortøyd i ei bøye i Damsgårdsundet for oppussing for sommerens fart. 

M/S "Hornelen" 
8. mai 1952 ble nye "Hornelen" levert fra Mjellen & Karlsen. Dette fartøyet hadde M/S foran navnet. "Hornelen" var landets første spesialbygde fartøy for føring av gods på paller. 

Ved middagstider 9. mai fikk jeg beskjed om å gå ombord i nye "Hornelen", som da lå lastet ved Nykirkekaien for sin første tur til Sogn. Her var alt nytt, og også endel nye besetningsmedlemmer. Disse var ikke vant til å stue last med elektrisk drevne trucker, det var heller ikke karene fra sjauergjengen, som vi sa. Siden jeg hadde litt erfaring med dette fra "Sognefjord" og "Sunnfjord" ble jeg beordret til å være med og stue last i underrommet. 

Dette gikk bra, men så kjørte vi plutselig trucken fast. Dørken her bestod av tre toms plank. Endel av disse var ikke festet til underliggende bjelker, dermed gav disse etter og vippet ned, med det til følge at trucken ble stående ned med drivhjulet uten at dette fikk grep mot plankene. Så i løpet av lastingen i dette rommet måtte vi få ned mantelblokk og kasteblokk flere ganger for å hive trucken løs. Til slutt var underrommet fullt. 

Lastingen på banjerdekket gikk uten problemer. Her var det jerndekk. Banjerdekket i dette fartøyet var egentlig hoveddekket. Her var det to flussluker ned til underrommet. Over banjerdekket var værdekket, eller shelterdekket, som var det korrekte navnet. Her var det to luker med karmer. På formasta var det bom med 5 tonns vinsj. I forkant av brobygningen var det to samsonposter med hver sin bom, her med hver sin 5 tonns vinsj. 

Det ble en interessant tur på Sogn med M/S "Hornelen" i fint maivær. Såvidt jeg nå erindrer gikk alt stort sett fint på turen selv om alt var nytt og uvant for alle. Her var jeg også på styrmannsvakta, fra kl. 14 til 20 og fra kl. 02 til 08. Jeg glemmer ikke en episode på inngående. Vi var kommet til Balestrand; dette var på vakta etter klokka 2 om natta. Vi opnet luka til underrommet for å se om det var mere last til Balestrand. Men til vår store overraskelse stod det flere paller til Høyanger som var "glemt" losset der kvelden før. 

Det ble besluttet å losse disse pallene for videresendelse med utgående rute, som skulle være i Balestrand senere på dagen. Vi var nok nødt til det for å få tak i last som skulle til andre steder lenger inn i fjorden. 

Her skulle noe nytt prøves som sikkert aldri før hadde blitt gjort i Fylkesbaatanes historie. Vi lå til kai med babord side. Babord bom ble svinget inn over kaien og fastgjort. Styrbord bom ble satt i posisjon over luka og påsatt preventer; dette var et to eller tre toms ormetau som ble festet på styrbord side. Begge mantlene ble sjaklet sammen. Her skulle det praktiseres moderne lossing. Den gang var det ikke hydraulisk sving på bommene. De ble som før halt ut og inn med geiere, med handemakt. 

Første hivet kom pent og pyntelig opp av rommet, en palle med 30 fôrmelsekker, en mann i hver vinsj. Dette var uvante greier for oss som var på vakt. I det babord vinsj skulle overta for å få hivet innover kaia skjedde saker og ting fort. Iallefall brakk preventeren på styrbord side med det til følge at hivet seilte ukontrollert innover kaien. Kaimannen ble så skremt at han sprang helt inn på pakkhuset. Her var det nok samspillet med de to vinsjene som sviktet. Heldigvis ble ingen skadet. Resten av last ble losset på vanlig måte. 

Jeg kan erindre at det var stort fremmøte av skuelystne på kaiene etter hvert som vi kom innover fjorden. Ja, det ble til og med avfyrt salutt for å hilse nykomlingen velkommen. Fartøyet ble møtt med beundring og med stor nyskjerrighet. Dette var jo et topp moderne fartøy for føring av last på en rasjonell, hurtig og lettvint måte. Her skulle alt gå som kjepper i hjul. 

Turen gikk i store trekk uten de helt store begivenheter, annet at kaia på Leikanger fikk litt stygg medfart. Her var det ofte uberegnelig strøm. Følgen ble at ene hjørnet av kaia ble kuttet løs fra resten. Den gang var det vanlig trekai. Videre seilas gikk uten de store hendelser. Været var på vår side hele turen. 

Vi var kommet over Fensfjorden på sydgående og skulle forsere Bakkastraumen. Her var det kraftig motstrøm, og båtsmannen tok roret. Fartøyet begynte å skjære fra side til side. Vakthavende styrmann gav på det som var å gi på hovedmotoren for å få størst mulig fart. Den gang var det ikke styremaskin. Rattet måtte dreies for å få trykk på det hydrauliske anlegget for roret. Båtsmannen tok tak i tappen i forkant av rattet og parerte utslagene så godt det lot seg gjøre. Vi kom oss greitt igjennom. 
 

Men til slutt stod han med tappen i neven; den hadde gjenget seg ut i kampens hete. - Phø, hø, sa styrmannen og satte hua bak i nakken, - her går vi ikke mere før vi får skikkelig styremaskin. Senere gikk "Hornelen" ytre leia til så lenge. Jeg gikk tilbake til "Sunnfjord" da vi kom til Bergen. 

Noen tanker til slutt. På nye "Hornelen" slapp vi dekksfolka å være med på å hive opp aske og slagg fra fyrdørken. Her slapp vi å kjøre vatnet av dampvinsjene og smøre disse. Her slapp vi å smøre kjettinger og stenger til roret. Her var alt så mye lettere. 

Men akk så fort "Hornelen" ble umoderne med sine bommer, selv om det kom hydrauliske svingere. Alt i 1954 kom M/S "Gula" med kran som kunne svinges 360 grader, plassere last og hente last hvor det enn måtte være på dekk eller kaiene. 

------------------------------------------------------------------------ 
Les også Leif Hellandsjø sin artikkel om D/S Hornelen