Los Mathias Bendiksen i F.S.F. har ei historie med tilknytning til det tyske militæranlegget i Rutledal. Saksa frå hans bok: Minner fra sjømannslivet. Vanskelighetene med de tyske offiserer og deres soldater som passasjerer var ofte meget store. Men dette problem var ikke så aktuelt for meg akkurat, da jeg som los kom mindre i berøring med dem. Anløpet av Rutledal, hvor disse herrer hadde etablert seg stort, bød derimot på vanskeligheter for oss som var loser. 

Farvannet inn til dette stoppestedet var temmelig urent og lite forsvarlig å anløpe med de store skipene, så vi nektet å gå inn til kaien der når vær og vindforhold var ugunstige. Dette førte en gang til et veldig oppstuss for «Firda»s vedkommende. Vi la oss som vanlig utenfor og fløytet signal for ekspedering med båt. Dette resulterte i at en temmelig bedugget tysk underoffiser med tre soldater kom ut i en båt, entret ombord til oss og kom opp på broen med forlangende om at vi hadde øyeblikkelig å gå inn til kaien. Jeg nektet konsekvent, og dette medførte at han trakk fram en revolver og rettet den mot meg. Jeg holdt imidlertid hardnakket på min beslutning, og han fektet vilt med revolveren og rettet den vekselvis mot maven, brystet og ansiktet mitt og skrek og raste noe forferdelig. 

Under dette intermessoet hadde vinden drevet «Firda» på tvers innover, og så nærmet den seg betenkelig med hele breisiden en holme. Dette pekte jeg ut for ham og gjorde ham samtidig oppmerksom på at, hvis jeg ikke fikk fred for ham til å utføre min oppgave på broen som los, ville han bli holdt ansvarleg for det som uvergelig kom til å skje. Da han så og hørte dette, fikk han betenkeligheter og for mumlende ut og ned av broen. Jeg fikk straks skipet under kontroll igjen og manøvrerte ut i fritt farvann. Men jeg må tilstå at jeg følte meg alt annet enn motig da han stod og fektet med revolveren, for jeg skalv ordentlig i buksene og var så oppskaket at jeg hadde vanskelig for å komme til ro og få sove da jeg fikk frivakt klokken 20 om kvelden. Jeg våknet opp flere ganger, badet i svette. Men etterhvert visket nå dette bildet seg ut av den daglige hukommelsen sammen med mange andre.