Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe
har sendt oss ein ny stemningsrapport frå Aserbajdsjan. Dei vitja
landsbyen Sheki, der innbyggarane får tilbod om lån i mikrokreditt-fondet.
Med rak rygg inn i fremtiden
Forfatter: Ruth Ingrid Ulstein Bøe
Publiseringsdato: 22.01.2004
”Da vi kunne begynne å låne penger i mikrokreditt-fondet,
ble det starten på noe nytt og positivt for hele landsbyen. Da de
sa til oss at de 2 kuene og 20 hønene dine er ”bisnes”, ble vi med
en gang litt rakere i ryggen.
"Landsbyinfo Tæhsin": Tæhsin er en av kredittkonsulentene
ved Mikrokredittfondet i Sheki.
Her er han på et første besøk til
en landsby for å informere om lånevilkårene. (Ikke den
det refereres til i teksten)
Foto: Arne Bøe.
Kredittkonsulentene sa at hensikten med lånet var at
vi skulle styrke ”bisnessen” vår. Nå har vi kjøpt flere
kuer, vi selger mye mer melk og lager mye mer ost og yoghurt enn før.
Vi har kjøpt flere høner, og vi selger mye mer egg og kjøtt.
Snart må vi ansette en gårdsgutt, for familien vår rekker
ikke over alt som skal gjøres.”
Dette er noe av det vi håper kundene våre
vil komme til å si, når det har gått en stund. Enda er
det litt kort tid siden vi åpnet avdelingen i Sheki, men arbeidet
har fått en god start. Vi gleder oss over mange kunder innenfor mange
forskjellige næringer og med mange spennende planer for utvidelse.
Og vi vet fra andre steder at mikrokredittkunder gir gode tilbakemeldinger.
Denne dagen er vi ute i et viktig ærend. Vi stiger
over dørstokken og kommer inn i et butikklokale.
Egentlig er vi på leting etter eieren. En ung medhjelper
kan fortelle at sjefen er å finne der de fleste andre menn oppholder
seg på denne tida av dagen; på torget. Vi tillater oss likevel
å ta et overblikk: Butikken er stor. I hyllene bak disken står
varene sirlig satt opp. Te, sukker, mel, godterier… Men flere av hyllene
griner tomme mot oss. Og vi ser at her er det enda plass. Plass til å
utvide vareutvalget. Denne kunden har ønsket seg nettopp det. Vi
registrerer at butikken har flott beliggenhet, rett ved hovedveien der
en mindre vei tar av i retning landsbyen. Her burde det være grunnlag
for inntjening. Og dermed også grunnlag for å betjene et lån.
"Lånekunde". Er kvinnen med kalvene og hønsene
(som det refereres til i teksten).
Foto: Arne Bøe
I likhet med 10 andre i landsbyen har denne familien søkt
lån gjennom mikrokredittfondet, og i dag er vi på besøk
for å sjekke virksomhetene deres. Det vil si: Ikke vi, men de to
aserbajdsjanske medarbeiderne som er der sammen med oss. Men for en gangs
skyld kan vi to som ektepar opptre i samlet ”flokk”. I dag er våre
mangesidige oppgaver slått sammen til en. I dag er vi i en av de
landsbyene der Arne har sitt - om ikke daglige, så i alle fall ukentlige
virke. Samtidig som vi er med på et arbeid som hører inn under
Ruth Ingrid sitt arbeidsfelt. Og vi håper begge at lånetilbudet
skal bli til stor nytte og glede for landsbyens innbyggere.
Det er over en måned siden vi hadde det første
informasjonsmøtet i landsbyen, og i går møtte det opp
en gruppe potensielle kunder på kontoret vårt i Sheki. De hadde
tenkt og diskutert, både hjemme og med de andre på torget.
Nå var de klare for mer informasjon. Og utfylling av lånesøknader.
På noen punkt hadde vi ikke behøvd å bekymre oss. De
har da litt gull til pant; en forlovelsering, en ring til, et par øredobber…
og planene deres ser ut til å falle godt innenfor det som er normalt
for den typen virksomhet de driver.
Landsbyen er vidstrakt, og det tar litt tid å komme
seg rundt til alle. En kvinne viser stolt frem 4-5 kalver. De står
på en bås som er feid og strødd med halm. Hagen er full
av høns og kalkuner i et spekter av fargesammensetninger. En enslig
høne har trukket seg litt bort fra de andre og satt seg til og vagle
på en grein.
Mannen i huset har allerede fylt ut søknaden, men
vi må innhente hennes underskrift. Uten at de er enige kan vi ikke
innvilge lånet. Men det er tydelig at hun er både informert
og enig. Nå er det duket for flere dyr og mer fòr. Og derved
høyere inntekter. For høna som har vaglet seg i treet, blir
det heretter enda vanskeligere å få en liten stund for seg
selv.
Et annet sted tar det litt tid og noen runder med informasjon
før mor i huset har blitt trygg på at denne gjelden ikke vil
komme til å knekke familiens økonomi. Hun er en sterk kvinne
som tenker selv, en det ikke er mulig å ta avgjørelser over
hodet på.
Ektemannens tanker om utvidelse blir gjennomgått
på nytt, og vår medarbeider er ikke i tvil om at de har alle
muligheter til å kunne betjene lånet. Dessuten hjelper det
å presentere lånevilkårene, som nettopp ikke er konstruert
ut fra ønske om profitt for fondet, men for å kunne hjelpe
kundene til å hjelpe seg selv. Foreløpig har fondet 100 prosent
tilbakebetaling – uten en eneste for sen innbetaling. Og det hadde vært
veldig kjekt om det kunne fortsette…! Det er ingen som er tjent med at
kundene tar seg vann over hodet.
Dette blir de første kundene fra et område
der organisasjonen vår har drevet et omfattende arbeid. Nå
er vi i ferd med å implantere noe nytt. Vi er spente: Vil folket
her klare å nyttiggjøre seg det tilbudet om ”hjelp-til-selvhjelp”
som mikrokredittfondet representerer? Vi håper det, men vi merker
jo at det tar tid å snu den ”gammel-sovjetiske” tankegangen som forventer
at ”Staten ordner alt”. Er forretningsidèene deres solide nok? Eier
de nok til å klare å stille pant? Og viktigst av alt; vil de
klare å innfri lånebetingelsene og betale tilbake til rett
tid hver måned, slik at de kan få lån nummer to og tre
og fire…?
-------------------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe (tekst) / Arne Bøe
(foto) |