Det er 23. november, og i dette reisebrevet frå
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe får vi bli med
dei på opplevelsar ein søndag i grenseområda mellom
Aserbajdsjan og Georgia.
”GEORGIA ON MY MIND”
Forfatter: Arne Bøe
Publiseringsdato: 01.12.2003
Det er 23.november. Vi har puttet bilen full av venner
og er på vei til Qax (uttales Gakh), en times kjøring vestover
fra Sheki og hakket nærmere den georgiske grensa. Det er St.Georgs
dag og en av våre venner har varmt anbefalt denne bruken av søndagen.
Ved synet av en stor folkemengde parkerer vi bilen.
St. Georgskirken. Foto : Arne Bøe
På en fjellknaus langt der oppe rager det opp et
rundt tårn. Det tilhører St.Georgskirken, og arkitekturen
er da også umiskjennelig georgisk. Det går en bred sti oppover
mot fjelltoppen, og i likhet med en strøm av valfartende mennesker
tar også vi beina fatt. Lave, summende stemmer bryter stillheten,
sammen med mekringen fra et gjenstridig lam eller kaklingen av en høne.
Noen dyr er nemlig også med i følget. Stemmene rundt oss er
delvis aserbajdsjanske, noen russiske og en stor gruppe, ja du gjettet
riktig; georgiske. Og menneskene bærer på tynne, gulaktige
lys. Mange tiggere har plassert seg strategisk i veikanten. De roper at
Gud vil velsigne den som gir.
Lysselgersken. Foto : Arne Bøe
Rett nedenfor kirken møter det oss en hel fjellvegg
med brennende lys. Dette er første stopp på pilegrimsveien.
Jeg tenner et lys for henne som står ved siden av meg. Hun har aldri
vært med på noe sånt før, men nå tenner
også hun et lys og står der litt i stillhet. Neste stopp er
selve kirka. Det er tett av folk både inne i kirka og utenfor. Inne
stiger det en tåke av røyk opp fra alle lysene som brenner,
men vi kan så vidt skimte ikonet fremst i rommet. For anledningen
er også det satt opp et relieff som forestiller St.Georg og dragen.
Han sitter på hesteryggen og har plantet spydet sitt i dragens kropp.
Ellers er kirkerommet preget av forfall. På veggene
er det kyrilliske skriblerier. Ett sted står det ”Gud, beskytt vår
familie.” Der lystenningen har foregått er veggene svarte av sot.
Men utenfor er det satt opp stillaser. Noe er tydeligvis på gang
for å bevare dette kirkebygget. Senere får vi vite at det aserbajdsjanske
kulturdepartementet har bevilget penger til restaurering av selve kirketårnet.
Og den samme arbeidslederen som stod for det norskstøttede restaureringsarbeidet
av kirken i Kish, står også for dette. I nært samarbeid
med den georgisk-ortodokse kirken i Gakh og med god hjelp fra en ivrig
dugnadsgjeng.
Jeg tenner også et lys inne i kirken, etter å
ha kjempet meg vei fram til veggen. Det er vanskelig å få lyset
til å henge fast, men jeg prøver igjen til det går.
Og hva er vel mer naturlig i en georgisk kirke på St.Georgs dag med
så mange georgiere rundt oss enn å sende opp en tanke for den
spente politiske situasjonen i Georgia. Det slår meg at det sikkert
er mange andre her som gjør det samme. Foreløpig har ”revolusjonen”
gått fredelig for seg, men man kan aldri vite.
På vei ut av kirken er det mange som stanser i døråpningen
og korser seg tre ganger. Og så fortsetter pilegrimsvandringen ved
at alle går tre ganger rundt kirkebygningen. Noen har tatt av seg
på beina og går barbeint. Sauer og høns er med. I trærne
henger strimler av tøy. Det skal visstnok bringe lykke. På
vår tredje runde rundt kirka passerer vi en gruppe som er i ferd
med å kverke et par høner. Noen dager senere snakker vi med
en munk som fungerer som prest for flere menigheter i området, og
når vi spør hvorfor de går tre ganger rundt kirken,
sier han ”How can I stop them?” – Hvordan kan jeg stoppe dem? Dette er
altså ikke rendyrkede kirkelige tradisjoner, men iblandet en god
porsjon folketro.
På sletta nedenfor er det satt opp handelsboder.
Ett sted er det laget plass for sportslige aktiviteter. I likhet med alle
de andre finner også vi oss en plass for piknik. Jeg må ta
en kikk på kalenderen igjen for å tro at det er sant. Sola
varmer som om det var en vakker vårdag. Vi rigger oss til med bord
og plaststoler, og så tenner vi bål. Ved siden av oss holder
en gruppe georgiere på å slakte to lam. Vi er litt feigere,
og har kjøpt med oss fårekjøtt fra markedet i Sheki.
Vi griller kebab, spiser og koser oss, mens tevannet gjør seg klart
i samovaren. Og imens lytter vi til flerstemt sang fra skogholtet lenger
borte, og tenker at her vil vi være for alltid…
Vi er invitert hjem til noen Gakh-beboere som vi knapt
kjenner. Det viser seg at de ikke er hjemme. Men følelsen av bomtur
forsvinner fort. For enda en selsom søndagsopplevelse venter oss.
I en annen kirke, med en noe annerledes arkitektur er det også aktivitet.
Kirkerommet er fullt av malerier av apostler og helgener, og dette er tydeligvis
en kirke som er i jevnlig bruk. To ortodokse prester holder en slags messe.
Det viser seg å være en dåpsgudstjeneste. I en ring står
noen barbeinte voksne og en gruppe foreldre med barbeinte barn på
armen. En og en kommer de fram til døpefonten, og presten øser
vann med begge hender. Kammerater eller foreldre står klare med fargesprakende
håndklær og det er smil og glede. En hjelpsom sjel forteller
oss at de vanligvis bruker dåpsbassenget, men nå er det for
kaldt. Også her får vi et lys i hånden og tenner det
for dåpsbarna. Messen fortsetter mens vi lister oss ut.
Mange vil sikkert si at dette er georgiske og russiske
skikker og ikke aserbajdsjanske. Likevel skjer dette på aserbajdsjansk
jord.
Ved hjemkomsten i kveldinga, slår vi på TVèn
for å få med oss de siste hovedsakene. Hovedoppslaget på
BBC denne dagen er trolig et bønnesvar for mange av dem vi har vært
sammen med i dag. Presidenten i Georgia, Sjevardnadse har trukket seg…
og det har fremdeles ikke gått ett eneste liv…
---------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe
|