Ilden renser og frøet gror
Forfatter: Arne Bøe
Publiseringsdato: 29.03.2003
Mars går med stormskritt i retning av april, og
det er tid for et livstegn. Kanskje det kunne passe med litt vårstemning?
Det er 21. mars, og sola har snudd. Akkurat i dag ser
det virkelig slik ut. Sola skinner og det er en bitte liten antydning til
varme i lufta. Noe som nesten overrasker oss, for jevnt over har denne
vinteren vært kaldere og vart lenger enn folk her er vant til.
Vi har besøk fra Norge og vil gjerne vise dem
noe av det beste dette landet har å by på. Og i dag er det
17.mai-stemning i Baku. For aserbajdsjanerne er dette den største
festen i året. Det er Novruz Bayram; vårfest og markering av
et nytt år. For selv om de feirer nyttår samtidig med resten
av verden, er det egentlig nå det begynner. Å feire vårjevndøgn
på denne måten er en eldgammel tradisjon i Aserbajdsjan. Under
sovjettiden lå feiringen nede, men de siste årene har den blomstret
opp igjen.
Det er et stykke utpå formiddagen og festen er allerede
i gang. Vi hører musikken før vi oppdager folkemengden. Det
ser ut som de venter på noe. Synet av presidentens bil hjelper oss
å legge to og to sammen. Sikkerhetsoppbudet er for stort til at vi
får tatt det rette bildet, selv om landets ubestridte overhode rager
minst et hode over de fleste. Men han vinker i alle fall.
Folkemengden sprer seg og gir oss bedre oversikt. På
bulevarden, med Kaspihavet som bakgrunnsdekorasjon sitter et orkester av
unge musikere og spiller aserbajdsjansk musikk. På toppen av Jomfrutårnet
brenner det tre flammer og på plassen nedenfor er det fullt av folk.
Fra en scene kommer det liflige toner. En sangstil som er uvant for oss
nordboere. Intens, klagende, lidenskapelig. Det synges om kjærlighet
og andre livsviktige ting. Og det er dansende barn i fargerike drakter.
De bærer fruktkurver eller hvetegress i hendene, og løfter
opp disse tegnene på vår og markens grøde.
Lenger innover i gamlebyen er det også mange små
boder, med sang og musikk, dans og teater. Vi tråkler oss vei gjennom
strømmen av glade mennesker og prøver å få med
oss det meste av inntrykkene.
Men festen har egentlig startet for flere uker siden.
Og den er spekket med symboler. De fire siste tirsdagene før Novruz
har egne navn, knyttet til de fire elementene; jord, vann, luft og ild.
Rundt om i hjemmene legges hvetekorn i vann. De spirer og gror. Et synlig
tegn på naturens fruktbarhet. Det blir til en lysegrønn liten
skog av gress.
En annen skikk som knytter seg til Novruz Bayram, er bålbrenning.
Folk brenner bål i gatene, og når ilden er i ferd med å
brenne ned, hopper de gjennom flammene. Det sies at ilden skal ha en rensende
virkning; at man får renset bort det som har vært og kan begynne
forfra igjen. Skikken med bål stammer trolig fra før-kristen
og før-islamsk tid, da ilddyrking hadde en sentral plass i religiøsiteten.
Dagen før tente vi også en ild. Vi besøkte
gjørmevulkanene en times kjøring utenfor Baku. Der bobler
det en kombinasjon av gass og leire opp fra bakken, og det er mulig å
tenne en flamme som brenner og brenner. Kanskje har vinden blåst
den ut eller regnet kan ha kvalt den, men vi kan jo alltids håpe
at den brenner fremdeles.
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe |