Bølger fra Kaspihavet og fjell som gir
epler
Forfatter: Ruth Ingrid Ulstein Bøe
Publiseringsdato: 17.11.2004
De litt småsøvnige bølgene som slår
mot strendene får en liten støkk i seg. Rytmen brytes av en
halvnaken menneskekropp som vasser ut og legger på svøm. Det
er 1.november, og alle aserbajdsjanere med vett i hodet har forlatt sommer-residensene
sine for flere måneder siden. Tilbake er to små nordmenn, hungrige
på sjøluft og bølgeskvulp.
Vi er i Nabran, et lite sted med stor aktivitet – om sommeren.
Det ligger helt nord i Aserbajdsjan, så langt nord at vi med litt
flaks, og muligens litt bestikkelser, kan spasere rett over til Russland.
Strandveien førte oss til grensa. Der ble vi beordret til å
snu. Og hva skal vi forresten i Russland å gjøre, så
pent som det er her?
Det gir en etterlengtet ro å sitte på stranda
i solskinnet, la beina dingle, lese en god bok eller bare la tankene vandre.
Hotellet vårt er omtrent like forlatt som stranden.
Bare noen få tjenende ånder sørger
for frokost på en paviljong i parken og middag ved peisbålet.
Dette trengte vi visst! Etter noen dager i slike paradisiske omgivelser
skulle man vel tro at samtlige tapte krefter var gjenvunnet. Men det skulle
vise seg at vi fremdeles kunne la oss vippe av pinnen.
Long Forrest er stedet ”alle” utlendinger drar til. Nå
skulle vi også prøve det. Noen kilometer opp fra hovedveien
mellom Gusar og Guba ligger noen trehytter og venter på besøk.
Skogen er i ferd med å miste bladpryden. Her er det definitivt mer
høst enn ute ved kysten. Vi får tildelt en hytte, det blir
satt inn et par ovner og tunge vedkubber blir lagt på peisen. - Dette
kunne vært hvilken som helst fjellhytte hjemme i Norge. Vi bestemmer
oss for å ta en kjøretur videre oppover mot fjellene, mens
hytta gjør seg varm.
Veien klatrer oppover. Vi er på veien som fører
til fjellbyen Xinaliq. Veien inn dit er minst like legendarisk som selve
stedet. Det er ikke langt i luftlinje, men turen tar 5 timer, sier de.
Så det får vente til en annen gang. - Det er bare en time til
det blir mørkt.
Vi krysser et par elveleier og ender opp i en fjellby
som har sett sine bedre dager. Det er vanskelig å finne farbare veier,
bare gjørmete trasèer.
Husene er ikke bare malingsslitte og grå, mange
av dem er fullstendig til nedfalls. Dyrene driter der de vil. Kvinnene
har slitte ansikter og never som klubber. Barn med skitne fjes og velbrukte
klær stikker hodet ut gjennom rustne jernporter.
”Nei, dette orker jeg ikke! Jeg klarer ikke å ta
det inn akkurat nå. – Gi meg fri en stund til, og så lover
jeg å komme frisk og opplagt tilbake. Nå vil jeg bare tilbake
til den lille hytta i skogen og varme meg ved peisen. La oss komme oss
bort fra dette fryktelige stedet! Jeg skjønner ikke at folk kan
leve sånn!” Slike tanker går gjennom hodet og kommer ut gjennom
munnen.
En liten gruppe eldre menn står eller sitter ved
veikanten. De veiver til oss og vil tydeligvis at vi skal stoppe. Om denne
karen kan få sitte på med oss? - Han skal bare ned til nærmeste
landsby.
Jo, det blir en råd med det. Mannen er eldgammel,
han er bleik og ser syk ut. Hører dårlig gjør han også,
og vi blir redde for at orienteringsevnen ikke er helt på plass.
Men han klarer da å gjøre rede for at her skal han av. Før
han med store vansker får vridd seg ut av bilen, ser vi at han roter
i en lomme. Nei, vi skal ikke ha penger. Opp trekker han det største
og rødeste eplet vi har sett på lenge. Det gir han til oss.
– Så var det da noe som vokste, selv her oppe som man skulle tro
det ikke var mulig for noe eller noen å overleve…
Enda en fjellopplevelse skulle bli oss til del. Vi hadde
hørt at det går an å kjøre en snarvei over fjellet,
fra Alti Arach og over til Shamacha, så sant man har bil med firhjulstrekk!
Det ville passet oss bra, siden hovedveien går nesten helt til Baku,
før den svinger av mot Sheki.
Det begynner å mørkne. Vi kommer til et kryss
med tre veier, og innser fort at her trengs det en kjentmann. Omsider finner
vi en som er villig til å veilede oss videre, mot betaling selvsagt.
Det blir en minnerik tur. Skrytet om at han kjenner disse veiene ut og
inn, viser seg heldigvis å holde stikk. Veiviseren vår sier:
”Bare kjør på! Jeg skal gi beskjed når du må roe
ned!” Og når han så sier ”rolig, rolig, rolig, ROLIG!”, kan
vi regne med at det virkelig er fare på ferde!
Den veien vi kjørte står nemlig ikke på
kartet.. Og sant å si var det greit at vi måtte kjøre
det siste stykket i mørket. – Da slapp vi å se hvor luftig
det egentlig var!
En slik veiviser kan være god å ha. En som
kjenner veien, og kan velge den rette trasèen selv i stummende mørke.
En å stole fullt og fast på. Og en slik en har vi heldigvis
alltid med oss.
---------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe |