En gruppe kvinner går langs den humpete veien. De bærer blomster og små stearinlys i hendene. Jeg går ut av bilen og slutter meg til flokken. Hilser på en kvinne som nettopp har mistet en elsket far. Hun er kledd i svart og har et svart skaut på hodet. Vi blir gående ved siden av hverandre. Hun gråter og prater. Om faren. Om at hun fikk vært så lite hos ham mens han lå syk. Noen flere kommer til for å klemme henne og uttrykke medfølelse. Tårene renner. Det er 7 dager siden begravelsen. Først nå er det kvinnenes tur til å besøke graven. 

På gravstedet er det flere kvinner. Jeg ser rundt meg og antar 50-60. Den sørgende datteren overlater en av sine kunstige blomster til meg, så jeg også kan legge noe på graven. 

En av kvinnene gråter høyere enn de andre. Enken gråter ikke. Hun ser bare forvirret ut. Hun ser rundt seg og registrerer det som skjer, men som en tilskuer. Jeg tror ikke det har gått opp for henne enda, at dette handler om hennes mann, hennes liv. 

Flere tenner små lys, og det legges ned blomster. Et barnebarn legger seg på kne ved lysene og gråter. 

Allerede her skiller denne minnedagen seg fra de muslimske minnedagene. Her er det ingen mulla som ber sine bønner på vegne av den døde og familien hans. 

Gruppen løser seg litt opp. Noen går til sine egne graver. Gråtekonen følger med. Det er andre her også som har mistet noen. Rundt oss står gravstøttene, med bilder og navn. Enken får klemmer. Hun som ellers er varm og livlig, tar imot klemmene, men virker stiv og fjern. 

Litt bortenfor graven står en kvinne med en vannkrukke og et håndkle. En etter en får vi vann. Hender og ansikt vaskes. De som har sett til sine egnes graver kommer langsomt tilbake. Nå står vi i en halvsirkel ved utkanten av graven. På et bord står det noen fat. Fire kvinner tar fatene og går rundt og serverer. 

På ett er det tre glass; brus, vann og vin. Så kommer brødet. Noen tar en slurk og en bit brød. Andre lar det gå forbi. Så kommer biter av kylling, frukt og konfekt. 

Dette er ingen muslimsk skikk. I ”vanlige” begravelser blir det lagt matvarer på graven til den døde, og det blir ikke spist og drukket som her. Den lille seremonien minner ikke så lite om nattverden. Trolig trengs det bare et par små justeringer for å finne tilbake til utgangspunktet for at denne skikken oppstod. 

Etter denne lille seremonien går de nærmeste igjen bort til graven. Så løser flokken seg opp og gruppevis spaserer vi tilbake samme vei. – Til en hage dekket med langbord. Ett for kvinnene og tre langbord til for mennene. Det må være 4-500 mennesker her. Sola steiker. Taket av drueranker over oss har enda ikke tett nok løvverk til at det skjermer for sola. Det er lummert. Mens vi venter på tordenværet som er i anmarsj blir det spist og drukket. 

Det tales ved bordene. Minnetaler, og gode ønsker for de som er blitt igjen. Mat bæres inn og ut, etter landsbyens skikk. Rett overfor meg sitter enken. Furet i ansiktet. Også ved kvinnebordet heves glasset og gode ønsker blir formidlet. Jeg ser på disse skikkelsene rundt bordet, og tenker på hva de må ha gjennomlevd av gleder og sorger. Vel vitende om at livet her ved foten av Kaukasus er strevsomt for de fleste. 

Måtte de bare finne tilbake til kilden for skikkene sine, og ved det finne mening og sammenheng i tilværelsen.