Søndag 21. april 2002 var det ordinasjons - gudsteneste i Ulsteinvik kyrkje for Arne Bøe frå Eivindvik og kona Ruth Ingrid frå Ulsteinvik. No er dei, i misjonens teneste, på plass i Aserbajdsjans hovudstad Baku, - og du kan her lese stemningsrapporten deira. 

Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe er tilsett i ”Norwegian Humanitarian Enterprise” (NHE), som er Normisjon sin organisasjon i Aserbajdsjan. 

Ruth Ingrid er 38 år og oppvaksen i Ulsteinvik. Utdanna sosionom og diakon. Har erfaring frå arbeid i to ulike kollektiv for ungdom med rusproblem. Dei siste åra har ho arbeidd med abortrådgjeving ved AAN-kontoret i Oslo. 

Arne er 38 år og oppvaksen i Eivindvik. Utdanna prest, tok praktikum på MF våren 2001. Har tidlegare m.a. drive fiskeoppdrettsanlegg og vore lensmannsbetjentvikar. 
 

En ny dag har tatt til. Vi gnir søvnen ut av øynene og vrir oss sakte ut av sengen. Badet virker langt unna. Vannpumpa begynner å bråke med en gang vi tapper av vannet, men vi strutter av takknemlighet over at det varme vannet rekker til det meste. Det er nemlig ingen opplagt selvfølge. Snart fylles kjøkkenet med den velkjente lukten og lyden fra vannkjelen som putrer over gassen. Det gir oss alltid denne rare følelsen av å våkne opp i en hytte på fjellet. 

Ute begynner det å bli passe lyst. Vi ser ut, og registrerer nok en dag med klart og fint vær. Det er 1.november, og treet på parkeringsplassen vår har fremdeles grønne blader. Gradestokken på balkongen viser 17 grader. Biler tuter og en og annen haster av gårde langs fortauet på vei til jobben. 

Vi inntar en enkel frokost ved kjøkkenbordet. Etter at vi flyttet hit har magene våre gjenoppdaget gleden over kefirmelk, havregryn og knekkebrød. Etter en stille og rolig morgenmeditasjon, tapper vi vann fra vannfilteret og pusser tennene. Vi er klare for en ny skoledag. 

Vi passerer de 3-4 dresskledde mennene som vokter bakgården vår. Den grå, haleløse katten som alltid roter i søppelkassene, er i fullt arbeid. Litt lenger borte ser vi menneskelige søppelsorterere i arbeid. Det er lite trolig at de sorterer av omsorg for miljøet, men heller for å finne de omsettelige gjenstandene. En svak eim av matsøppel ligger i luften. 
Vi følger den ujevnt steinbelagte bakgaten i retning ett av Baku`s mest velkjente landemerker; Jomfrutårnet. Gamlebyen ligger badet i et vakkert blå-grå-gult morgenlys. Luften er høstklar. En eldre kvinne i ”kommunegult” forkle prøver å få feiekosten sin til å samle sammen ett og annet gaterusk. På vei gjennom den ærverdige porten fra gamlebyen og ut i sivilisasjonen, hører vi det velkjente spørsmålet: ”Taxi?” Det kunne i grunnen ikke falle oss inn. Vi nyter denne 15 minutter lange morgenvandringen. 

Nøyaktig klokka ½ 9 ankommer vi klasserommet. Læreren vår er på plass, og vi hilser som vanlig med ”Salam” og ”Hvordan har du det”.. ”Takk, godt, men hvordan har du det??” 
De 6 andre studentene kommer seg på plass. Vi sitter i en ring med skrivebøker og gloselister på fanget. De hvite plaststolene er ikke til å sove i. Vi vokter oss vel for å gni ryggen mot veggen. Den er nykalka og fin. Skolen vår er under opp-pussing. 

Læreren skriver datoen; ”1.noyabr” på tavlen, og dernest genitivsformene for ordet ”eple”. Vi gjentar bøyningsrekken i kor. 
Så følger andre substantiv på rekke og rad, og verbene som betyr gi og få, hente og bringe, samt like og spise. 
Læreren bærer ting fram og tilbake i klasserommet, og ber en og en av oss om å si hva hun holder på med. Vi blir så bedt om å sette oss sammen to og to og snakke om hva vi liker og ikke liker. 
Timen varer ikke en time, men 1 ½, og etter en te-pause kommer en ny like lang bolk med like intens undervisning. 

Hodet er ikke helt med i dag, men innimellom går det opp et lite lys. Det er ganske betegnende at ”å forstå” på aserbajdsjansk er sammensatt av verbet ”å falle” og ordet for ”hode”: Noe ”faller ned i hodet” mitt når jeg plutselig ser en ny sammenheng. Av andre nyttige ord og uttrykk vi har fanget opp, kan vi for eksempel nevne: ”Jeg føler meg som en klemt tomat!”. 
I dag skulle vi for øvrig feire bursdagen til en av organisasjonens medarbeidere, og på vei bort til kontoret ”ni-pugget” vi på ”Gratulerer med dagen”. 

Det er litt rart, som godt voksne mennesker, å skulle lære å snakke på nytt. Ikke som et hobbytiltak, der vi kan velge å lære bittelittegrann av et annet språk for moros skyld. Men fordi vi er avhengige av å kunne forstå og gjøre oss forstått for å ha en OK hverdag. Og fordi mye av vitsen med å være her er å bli kjent med folk. 

Vi føler takknemlighet for at vi får denne muligheten til å finne ro og rytme. Og vi trenger å lære språket og kulturen å kjenne før arbeidskapasiteten vår blir koblet for tett opp til de humanitære prosjektene vi ”egentlig” skal jobbe med. På den andre siden hjelper det godt på motivasjonen til å lære språket, når vi ser at det er bruk for oss her. 

Religion: Islam 93%, kristendom (russisk-ortodoks 3%, armensk-ortodoks 2%, andre 2%) 
Språk: Aserbajdsjansk (off.), russisk, armensk. 
Mynt: Manat 
BNP pr. innb.: 1770 $ (1999) 
Eksportartikler: Olje og gass, kjemiske produkter, tekstiler, maskiner 
Nasjonaldag: 28. mai (uavhengighetsdag) 

Aserbajdsjan ligg ved Kaspihavet og grensar til Iran, Tyrkia, Armenia, Georgia og Russland. Det omfatter den autonome republikken Nakhitsjevan og det autonome området Nagorno-Karabakh (der majoriteten er armensk). Maskin-, tekstil- og kjemisk industri, oljeutvinning. Saueavl i fjelldalane, kunstvatna bomull, hvete, ris, tobakk, te og frukt. Avstått til Russland av Persia i 1813 og 1828. Erklærte seg uavhengig etter den russiske revolusjon, men blei sovjetrepublikk 1920. Del av Den transkaukasiske føderative sovjetrepublikk 1922-36, deretter eigen republikk.