Nich er en landsby med mange lyder, i tillegg til rautende kyr og kaklende høns er det ”nøff-nøff” som slår imot en som et første inntrykk. I sentrum høres klirring av te-glass og lyden av runde små trebrikker som treffer nerdspill-brettet* med et klask. I tillegg kommer lyden av handelsmennene som lemper varer. En og annen Lada ruser opp og kjører av gårde. 

For første gang denne formiddagen løfter han blikket fra den slitte voksduken og ser rundt seg: ”Det var da merkelig hvor lite folk det var i sentrum i dag! Hva skjer?” Hvis vår te-drikkende venn nå reiser seg fra bordet og beveger seg litt bortover veien, vil han finne lydens kilde. 

Etter hvert som han nærmer seg, vil han også høre stemmer. Det diskuteres, gis ordrer, det blir spøkt og ledd. Han kan skjelne stemmen til en og annen ”aghsaqqal” (”hvitskjegg” = en godt voksen, vis mann) Det er flere menn her enn spader, så redskapen går litt på omgang. Når den ene har jobbet seg svett overlater han spaden sin til nestemann. 

Vår venn te-drikkeren skjønner at det er sentrumsskolen det gjelder. Han har jo hørt om disse nordmennene som kommer hit med penger til skoleoppussing. Og han kjenner jo godt Oleg, som har jobbet for nordmennene i flere år. Men hva er dette? Hva gjør alle disse mannfolkene her, med spader i hendene? Og framfor alt: Hva er vitsen med å holde på med dette midt på blanke formiddagen, i 35 graders varme? 

Jo her var det mye rart å se på. Og en snodig nordmann på toppen av det hele, som flyr rundt med et videokamera og intervjuer folk. 

For mange skoler i Aserbajdsjan er situasjonen den at det ikke er nok rom. Elevene må deles i puljer. Det innebærer at elever helt ned i de laveste klassetrinnene, må gå på skolen på ettermiddags -og kveldstid i stedet for på dagen.. Dette er slitsomt både for elever og lærere, og for familiene deres. Og særlig på vinterstid når det blir tidlig mørkt, strømmen går og det er smått med varmekilder… 

Vår venn fra te-huset våkner fra filosoferingene sine med et rykk. Han strammer armmusklene akkurat tidsnok til å få tatt imot spaden som en eller annen har lagt i hendene hans. Han ser rundt seg. Og denne hæren av menn SER tilbake. Plutselig skjønner han at her er kikkere uønsket. Kikker-rollen er forbeholdt ”hvitskjeggene”. - På grunn av sin alder og respekterte stilling er disse levende til stede og de formidler sine meninger, men de deltar selvfølgelig ikke i gravearbeidet. Selv er han ikke der enda, at han kan slippe unna. 

Han ser nedover seg. Svart bukse, med press, riktignok litt slitt i sømmene, men likevel.. Hvit skjorte. Sko som ikke er altfor støvete, men som ganske snart vil komme til å bli det. De andre ler. I morgen får de heller ta med seg arbeidsklær, i dag ble det bare sånn. De har gravd i det de gikk og stod i. Damene hjemme får heller ta i et tak med klesvasken. – Det får være deres bidrag. 

Æsj! Der kommer denne nordmannen med kameraet sitt. Da er det bare en ting å gjøre: Sette i gang og grave. Ellers blir han vel til latter for hele bygda. Kanskje rekker han likevel et glass te før han må hjem og mate grisene. 

* Nerd er et spill som ligner på ”Backgammon”. 
----------------------------------------------------------- 
Tekst: Ruth Ingrid Ulstein Bøe 
Foto: Arne Bøe