På ettersommaren i fjor reiste Arne Bøe og Ruth Ingrid Ulstein Bøe frå Eivindvik til Baku i Aserbajdsjan. Her kjem ein ny stemningsrapport til inspirasjon for alle oss her heime som føl med i arbeidet deira for Normisjon. 

Det er en kjølig morgen helt på tampen av år 2002. Vi står og pakker i bilen mens vi venter på to unge menn som skal være reisefølge for oss. Noen minutter senere svinger vi ut fra parkeringsplassen vår og videre ut av Baku. Kjøreturen går et stykke sørover langs Kaspihavet, før vi tar av innover i landet. Denne første etappen av veien er fascinerende på sin egen litt bisarre måte. Arne vil alltid stoppe og ta bilder av oljetårn og store anlegg, - og så disse ”nebbene” som står og pumper olje opp fra bakken. 
Vi tenker på vår egen Knut Hamsun som beskriver sitt møte med Baku slik: 
”Så er det lukten av olje over hele byen. Den er allevegne, på gaterne og inne i huserne. Oljen blander seg i den luft man ånder ind, og før man blir litt vant til denne luft harker man ustanselig. Oljen blander seg også i støvet på gaten, og når det blåser – hvad det gjør næsten altid her – kan det oljemættede støv slå fete plætter på klærne.” (fra ”I æventyrland”). 
Dette var i 1899. Med respekt å melde: Knut Hamsun overdriver. Vi kjenner ikke mye oljelukt. Men oljevirksomhet er det her fremdeles. 

Vel, vel: Målet for denne reisen ligger 6 timers kjøring unna. Vi har valgt denne lange veien fordi den etter sigende skal være den beste hva vinterføre angår. 
I disse første ørkenstrøkene er det tørr, fin og nyrestaurert vei. De første milene går unna. Landskapet skifter fra ørken til steppe, og vi kjører gjennom en og annen mindre by. 
Ute på markene er det gjetere som passer på sauene sine, og vi blir minnet om Betlehemsfortellingen som vi feiret for noen dager siden. Igjen må vi stoppe og ta bilder. Denne gangen av et lite lam som bare er to timer gammelt. 

Solen skinner og vi har en fornemmelse av vår. Langs veien står bod på bod med vannmeloner og honningmeloner fint stablet opp. Vi kjøper en av hver. Så stanser vi ved en veikafè, og bestiller kylling-kebab til fire. På kjøpet får vi et par fåre-kebaber som vi ikke har bestilt og noe ekstra av vann og brus. Vi liker ikke å betale for noe vi ikke har bedt om, men i dag er vi på tur. Det gjør oss litt rausere enn vanlig. Regningen ser uansett ikke så verst ut. Fire personer kan spise seg mette for under 100 kroner. 

Så skifter landskapet igjen. Det blir flere trær, og etter hvert går veien over en fjellovergang. Vi aner et grønnere landskap her, men akkurat nå er det dekket av snø. I det fjerne ser vi hele rekken med Kaukasusfjell reise seg, hvite mot den blå himmelen. 
Det er ikke bare landskapet som skifter, men også føret. Og det skal vi snart få merke til gagns. Veien blir mer og mer sporete. Vi prøver å følge hjulsporene, der det er sånn noenlunde bart. Men vel nede i dalen på en skyggefull strekning, skjer det altså: Arne mister kontrollen over bilen. Den går tre ganger rundt, som en snurrebass, og plutselig befinner Landroveren seg med fronten i grøfta. Det var nok av trær langs veien, men vi traff ikke ett av dem. Vi takker Gud for englevakten. Hvem skulle dessuten tro at vi tre minutter senere igjen står relativt trygt plassert oppe på veien ? Men det som nå skjer er at 2-3 Lada-er stopper, en gjeng mannfolk strømmer til og dytter alt de kan. 

Omsider er vi ved reisens ende. Udin-folkets landsby Nich. I Thor Heyerdahls siste bok ”Jakten på Odin”, skriver han om sitt besøk i Nich: ”Vi fikk en mottakelse som hjemvendte slektninger.” For få måneder siden satt også vi ved et langstrakt hagebord med masse mat på bordet og vepsesvermen surrende rundt oss. Heyerdahl beskriver hvordan han dunket hodet i drueklasene i det han reiste seg fra bordet. Det gjorde vi også. 
Nå er drueklasene borte, bare nakne stengler med istapper minner oss om druene som hang her og som igjen skal henge her. 
Men innendørs er det fyrt ekstra godt i de tynne aluminiumsovnene. Og mottagelsen er varm. Ikke nok med at vi kommer, som gjester fra det kalde nord, men vi bringer også med oss husets to sønner. 
Alt er gjort klart, og det tar ikke lang tid før maten kommer på bordet. I dette hjemmet er bordbønn vanlig. I dag takker de litt ekstra for at vi kom oss hele fram. 

Det er kaldt ute. Veien over tunet til ute-doen virker lang, og enda lenger er det til vaskevannet. Men for oss er dette som en sjarmerende hyttetur. For dem er det hverdagen. De har nettopp mistet alle de nyfødte grisungene sine på grunn av kulden. 
Vi våkner utpå natten av at temperaturen i rommet har sunket betraktelig. Her må det holdes liv i varmen, og Arne må opp av dynen. Ikke før har vi sovnet igjen før vi våkner til hanegal og skrikende griser som samler seg rundt matfatet. 

I dag er det vår store besøksdag. Vi må rundt og treffe landsbyens viktige personer; først og fremst de to ordførerne og kultursjefen. Og så de vi har truffet før, og som vi har lovet å komme til. Det er ett sted som garantert er treffstedet over alle treffsted: Torget. Ruth Ingrid tar en rask avgjørelse. Denne gangen skal hun bli med dit, siden det er første gangen vi er her uten å være i følge med andre nordmenn. Så får de bare glo alt de vil. Senere skal Arne få dra dit alene. Her er det nemlig masse menn, og ikke èn kvinne. Så dette er antagelig første og siste gang kvinnen i vår familie drikker te akkurat her. Siden kan hun nemlig tenke seg å bli igjen ”hjemme” og lære å lage brød på Udin-vis. 
Men vi er heldige. Vi treffer nesten alle de vi hadde håpet å treffe, og det gjøres avtaler om besøk, både for denne og for neste dag. Og er det noe folk her kan, så er det å ta imot gjester. Igjen et treffende sitat fra Thor Heyerdahl: ”Odinfolket imponerte med viten, klokskap, matglede og humoristisk sans. Vi var så bespiste at vi bare lengtet etter å strekke oss horisontalt…” - Og så beskriver han videre hvordan de kom til enda et måltid i et annet hjem. Vi skriver under på den opplevelsen også. 

I tillegg er nyttår en spesiell tid for alle her. Det er en fest med vekt på familierelasjoner. Nesten som vår jul. På selve nyttårsaften er det kjernefamilien som samles, rundt nyslaktede og nygrillede kalkuner og annen kjøttmat samt søte saker. Og ved midnatt går de ut og smeller det nye året inn. 
– Vi så ikke så mange raketter, men hørte desto flere knallskudd. 

Nyttårsdag er det vanlig å besøke slekt og venner og gi hverandre gaver. Vi vil også gjerne være med på å gi gaver. Slik vi gjør det gjennom prosjektene våre. Skolebarna i dette området har fått et betraktelig bedre grunnlag for læring. Flere skoler er blitt restaurert, og barna har fått skolebøker. I tillegg er enda et prosjekt påbegynt, med opp-pussing av en eldgammel kirke. For Udin-folket er spesielt, på den måten at de har tviholdt på sin kristne kulturarv. En egen kirke er derfor vårt nyttårsønske for Udin-folket. 

Vi kjører mot Baku. Det er allerede langt på dag, og vi kjører rakt inn i en fantastisk solnedgang. Bak oss ligger Kaukasusfjellene og framfor oss blinker lysene fra oljetårnene i Baku. Så er vi hjemme og tilbake i vår vanlige hverdag med språklæring som overskrift.