17. mai med utsikt fra 17. etasje
Forfatter: Arne Bøe
Publiseringsdato: 25.05.2005
Aldri er vel vi nordmenn så norske som når
vi feirer 17.mai langt hjemmefra! Så også i Aserbajdsjans hovedstad,
oljebyen Baku. Her opprant dagen med passe temperatur og passe lite sol.
Vi vandret i våre peneste sko over brosteinene i
Gamlebyen, med flagget diskret sammenrullet, på vei fra vår
17.mai-residens til 17.mai-frokost i 17. etasje på ISR Plaza.
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe i Baku`s
"Karl Johans gate", Nizami-gata.
Vi ankom litt heseblesende og fant oss en ståplass
blant de andre nordmennene som var samlet på hotellets terrasse.
Så runget ”Ja vi elsker” utover en enda litt morgendøsig by,
mens flagget vaiet og blåserne spilte.
Med norsk hotelldirektør lå det godt til
rette for laks og eggerøre. Og vi ble ikke skuffet. Godt plassert
ved ambassadørens bord kunne vi nyte vår norske frokost.
En melding fra kronprinsregenten ble lest opp, der han
gratulerte oss nordmenn i Aserbajdsjan med dagen.
Et formiddagsbesøk på kontoret gav direktøren
vår den anledningen han trengte til en skikkelig 17.mai-tale. Våre
kjære aserbajdsjanske kolleger fikk med seg noen delvis selvironiske,
men også tankevekkende poenger fra vår fredelige løsrivelse
fra Sverige.
Det er mange her som strever med å tro at det er
mulig å komme fredelig ifra en konflikt der det mest nærliggende
og logiske for dem er krig. Og at det går an å være venner
med fremmede makter som har styrt deg i fortiden, er heller ikke så
lett å fatte her i landet. Er det vi nordmenn som er litt dumsnille,
siden vi kan tilgi og glemme på denne måten, eller er det vi
som har den sunneste innstillingen?
I rettferdighetens navn må vi legge til at også
aserbajdsjanere flest lengter etter fred med Armenia, men først
vil de ha Karabach-området tilbake…
17.mai på terassen i 17. etasje. Alle vi voksne
Normisjons-folk:
F.v.: Jon Petter Feidal, Arne Johan Sæle, Jenny
Feidal, Arne Bøe, Tor Knutsen, Edel Knutsen, Alf Henry Rasmussen,
Ingrid Rasmussen, Pål Eidsnes, Liv Gjerde, Birte Helen Sæle,
Ragnhild Thori, Ruth Ingrid Bøe.
På Cresent Beach hotell, i strandkanten ved det
Kaspiske hav, ligger forholdene godt til rette for det meste. 17.mai-toget
var godt forberedt, med trykte sanger og korpsmusikk.
Skal vedde mye på at vårt 17.mai-tog her i
Aserbajdsjan sang høyere enn barnetogene i Oslo og Trondheim til
sammen, deltakertallet tatt i betraktning, og at hurraropene runget høyere.
(Vi utelater med vilje Bergen).
En ung, fremadstormende ambassade-praktikant holdt en
glimrende 17.mai-tale. Også hun hadde fokus på forholdet til
Sverige. I tillegg hadde hun noen ”tatt-på-kornet”-beskrivelser av
oss nordmenn sett utenfra. Å ja, det var nok noen av dem som så
oss utenfra denne dagen, som ristet på hodet og syntes vi var rare.
Men de fleste smilte likevel mer til oss enn av oss.
Lek og moro hører med til en 17.mai-fest. Tautrekking
og sekkehopp er selvsagte ingredienser. Årets suksess var hoppetau,
med eller uten bunad. Og litt trim kunne vel trenges, for også her
var bordet dekket med de lekreste retter. Og så var det kakefest,
bakt på norske oppskrifter selvsagt. - Til og med kransekaken var
på plass.
Norske barn i full konsentrasjon, under sekkeløpet
ved Kaspihavet.
Vi rakk nøyaktig en halvtimes hvil før det
var på igjen med 17.mai-sløyfene, og igjen var vi på
vandring over brosteinene. Denne gangen gikk stegene til Filharmonien,
og til en vakker konsert.
Aserbajdsjanere kan trolig framføre Griegs musikk
bedre enn Grieg selv. Og disse kunne sine ting. Sammen med noen aserbajdsjanske
verker med fokus på kjærligheten til hjemlandet, ble det nesten
tåredryppende vakkert. Og sammen med en reklamefilm om Norge, sendt
over storskjerm…
Hvem kan ønske seg noe mer ut av en 17.mai? - Annet
enn enda et måltid, betalt av den norske ambassaden…
Vel hjemme fikk vi høre: ”Vi så dere på
TV!” Så var det visst noen flere enn oss som syntes at det vi hadde
drevet med denne dagen hadde nyhetens interesse…
..................................................................
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe |